Livet er noe av det absolutt rareste som finnes i hele det vide universet (som jo er ganske vidt)! Helt plutseig en gang var det en liten dings som tenkte at den skulle begynne å leve. Eller rettere sagt, den begynte å tenke: den ble intelligent, sammenlignet med alt før den i alle fall. Noe mer rart er hvordan livet oppfatter annet liv. Verden kan liksom kun sees gjennom mine øyne, alle andre er liksom til for at jeg skal se dem. Det er liksom en selvfølge at jeg skal ha det bra. Alt som ikke er no' bra skal sees på nyhetene. Av meg. Men det finnes jo mange andre "meg" som ikke ser verden på samme måte som meg, de har det kanskje helt forferdelig. Men jeg klarer ikke helt å forestille meg at andre individer, ikke engang familie og venner, ser verden på samme måte som jeg. Dette er en følelse som er vanskelig å forklare, men det er liksom bare ett individ som ser verden gjennom to øyne, rett på sin egen nesetipp, og kun kan se seg selv som helhet ved hjelp av speil eller på bilder (som i menneskets, eller livets historie begge er ganske nye). Men slik kan man jo ikke tenke, er kanskje alle andre forhåndsprogrammerte med flere alternativer tilpasset ulike situasjoner for å holde følge med meg? Det er en tilnærmet bisarr tanke at alle skal se og oppfatte alt mulig rart på samme måte som jeg. Og når jeg i tillegg begynner å tenke på hvordan en sjiraff, eller katten min oppfatter alt rundt dem blir jeg nærmest frustrert. Og hva FAEN, unnskyld språket, skal skje når jeg en gang dør? Skal alle bare gå rundt og se og oppfatte slik jeg har gjort et århundre, eller stopper alt opp? Jeg tror halvhjertet på det siste, jeg. Hva skal liksom skje uten meg tilstedet?
Nå høres jeg langt over gjennomsnittet egoistisk ut, men det får gå, det er noe man bare må godta, for det er sånn det føles!
Tenk litt på det, du.
