... finnes ikke! En altfor stor del av den norske befolkningen ser ikke ut til å være klar over det. I det engelske skriftspråket vil ord som på norsk er satt sammen, deles (f. eks. iskrem som på engelsk er ice cream). Her i Norge driver vi ikke med den slags, vi lar kose seg med samvær og intimitet. I urgangspunktet: det kan se ut til at vi tenker at de stakkars får mer enn nok av denne intimiteten, og tenker at de kanskje trenger litt privatliv. De er tross alt bare ord, meningen er der fortsatt. Men det er der alle norske orddelere tar feil. Ikke alle norske ord klarer å legge fram budskapet riktig hver for seg. Jo flere kokker, desto mer søl. Se for deg at du holder en videosamtale med en venn på MSN, og det ser ut som om han/hun spiser noe. Du ser ikke hva det er og skriver: "Hva er det du spiser?" Du får til svar: "Sjokolade boller." "Jaha? Hvordan kan sjokolade gjøre det?" spør du da. Da blir alt bare tull, og ingen forstår noe som helst. Om vennen din derimot hadde svart "Sjokoladeboller", kunne du sagt "OK". Da ville alt blitt så mye enklere, du ville ikke trodd at vennen din var rar som trodde at sjokolade boller når den har tid til overs, og vennen din ville ikke blir like forbauset når svaret ditt ikke passer med den foregående samtalen overhodet.
Så det, så.
Nå skal det sies at det faktisk finnes noe som rettferdiggjør orddeling på norsk: skrivevansker. Ikke skrivevansker som kommer av latskap i norsktimene, men skrivevansker som dysleksi. Dysleksi gjør det ikke mindre irriterende å møte på en 'sjokolade bolle', men da må man bare godta det.
Nå skal det sies at det faktisk finnes noe som rettferdiggjør orddeling på norsk: skrivevansker. Ikke skrivevansker som kommer av latskap i norsktimene, men skrivevansker som dysleksi. Dysleksi gjør det ikke mindre irriterende å møte på en 'sjokolade bolle', men da må man bare godta det.
