
Se for deg at du holder en videosamtale med en venn på MSN, og det ser ut som om han/hun spiser noe. Du ser ikke hva det er og skriver: "Hva er det du spiser?" Du får til svar: "Sjokolade boller." "Jaha? Hvordan kan sjokolade gjøre det?" spør du da. Da blir alt bare tull, og ingen forstår noe som helst. Om vennen din derimot hadde svart "Sjokoladeboller", kunne du sagt "OK". Da ville alt blitt så mye enklere, du ville ikke trodd at vennen din var rar som trodde at sjokolade boller når den har tid til overs, og vennen din ville ikke blir like forbauset når svaret ditt ikke passer med den foregående samtalen overhodet.
Så det, så.
Nå skal det sies at det faktisk finnes noe som rettferdiggjør orddeling på norsk: skrivevansker. Ikke skrivevansker som kommer av latskap i norsktimene, men skrivevansker som dysleksi. Dysleksi gjør det ikke mindre irriterende å møte på en 'sjokolade bolle', men da må man bare godta det.
Nå skal det sies at det faktisk finnes noe som rettferdiggjør orddeling på norsk: skrivevansker. Ikke skrivevansker som kommer av latskap i norsktimene, men skrivevansker som dysleksi. Dysleksi gjør det ikke mindre irriterende å møte på en 'sjokolade bolle', men da må man bare godta det.